Jeg elsker bringebær!

Mye på grunn av smaken selvfølgelig, men først og fremst fordi de er så snille å gro i hagen min.

Når kroppen aldeles ikke vil på fjelltur for å plukke multer eller bære hjem litervis med blåbær, kan jeg for en gang skyld bokstavelig talt være på bærtur. I egen hage. Med krakk. Og det fine er at bringebæra har dukket opp fordi jeg ikke greier særlig mye hagearbeid. Så kom det altså noe godt ut av sykdommen.

Bringebær er ikke noe man røsker til seg og plukker i hui og hast, de må nennsomt lirkes av busken og forsiktig legges i koppen (ja, jeg plukker en kopp av gangen, mer orker hverken hode eller kropp) så dette er me-vennlige bær, som bestilt for en hverdag i slow motion.

Disse stundene i bringebærkrattet gir meg en følelse av normalitet, jeg bidrar, og jeg fyller fryseren.
Sønnen min syntes jeg var en smule skrullete der jeg satt og mumla «så rik jeg er, nå lever jeg», men det sier vel bare litt om hvor stor lengselen er etter å fylle dagen med innhold og mening.

Takk til bringebæra – fjellets gull skal de andre få ta seg av, jeg hyller hagens røde rubiner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *