Ferdig med montering av malerier på Hotell Koselig! Stor takk til HP som har stått på og vært altmuligmann og heiagjeng. Nå gjenstår bare nummerering av malerier, trykking av brosjyrer og prislister, så er vi jaggu i mål. Easy peasy.
Det jobbes
Nytt hjem
Ferdig innramma maleri er nå kommet hjem til ny eier. WILD THING – akryl på papir, størrelse 30cm x 24cm.
Ordfattig
Når sykdom og til slutt død kommer tettere på enn ellers, mister jeg orda mine. Det er ingenting jeg kan si eller gjøre for å stoppe det som skjer, men behovet er der like fullt. Da går jeg ned i format, og maler de ulike tankene som romsterer i hodet og følelsene som beveger seg i bølger gjennom kroppen. På den måten klarer jeg nesten å holde tritt med mitt eget øyeblikk.
Dette er på ingen måte triste bilder – de handler om de gode stundene, takknemlighet for å få være, og om menneskene som er igjen. Et av maleriene heter ‘Luisson’ og er en hyllest til to unge menn jeg liker ekstra godt.
Hotell Koselig
Da er er vi i gang med å få maleriene opp på veggene. Ca 50 malerier skal plasseres rundt omkring på hotellet, og alle er til salgs. Ganske kult.
Hotell Koselig ligger på en høyde over Kyrksæterøra sentrum i Heim kommune, med utsikt over Hemnefjorden og fjellene rundt. Hotellet har 57 rom, møtelokaler, og en stilig lobby. Folka som jobber der er utrolig hyggelige, og atmosfæren på hotellet er virkelig koselig.
Gledelig jul!
Gjensyn
Artig og litt rørende å se at bryllupsgaven jeg ga til gode venner for nesten 20 år siden, fremdeles henger på veggen.
Tittel: A girl named sioux.
Julegaver 2023
I år blir det hjemmelaga til de fleste. Temaet er sjø og nordlys. Koser meg mens jeg tenker på de som skal få et lite maleri på julaften.
Nye greier på gang
Maler til en ny utstilling samtidig som jeg jobber med en kabaret. Ja, du leste riktig – en kabaret, med musikk og tekst og regi og alt mulig. En natt jeg lå våken dukka det opp en glimrende ide og nå har jeg fått med et stjernelag for å lage en kabaret basert på Jan Even Lians tekster. Mer info kommer når det nærmer seg premiere.
Tom Waits
Låter av Tom Waits surrer og går i hodet for tida, og fire malerier dukka opp fra låta Ol’ 55. Akryl på lerretsplate, størrelse 25cm x 25cm.
Nye malerier!
Holder på med litt ‘småtterier’ – disse bildene er malt på lerretsplater med akryl, selve maleriet er 25cm x 25 cm. Flere dukker etterhvert opp i menyen ‘Hotell Koselig’.
Finissage
Utstillinga avsluttes med en konsert av Charlotte Audestad og Hans Petter Vik Sæther. Helt perfekt.
Takk for meg og bildene mine, kjære Helga og Mark – vi har hatt det vidunderlig på Grønset gård.
Nyhet!
Utstillinga på Grønset gård nærmer seg slutten, men fine ting skjer: Jeg skal stille ut/ utsmykke Hotell Koselig – hurra!! Mer info kommer seinere…
10 års bryllupsdag!
Som vanlig er vi litt treige med å feire, men den tiende bryllupsdagen 2.mai ble feira i dag med tatoveringer. Mythos i Trondheim er favorittstedet, og vi hadde en fantastisk fin opplevelse. Nå går vi for ti år til. Minst!
Postkort
Har trykt opp en bunke postkort gjestene på utstillinga kan ta med seg, en liten, hyggelig greie som folk har satt pris på.
49 år!
Stas med utstilling!
Utstillinga på Grønset gård trekker folk, og det er solgt en del bilder. Ekstra artig er det når folk legger igjen en hilsen i gjesteboka. Skulle egentlig ha litt ferie nå, men er blitt så gira at jeg nå har satt i gang flere prosjekter…..
Storebror ved favorittbildet.
Dagen derpå
Vernissagen overgikk alle forventninger. Finvær, masse trivelige folk, god mat og drikke, og underholdning i særklasse: Sølvi Weisi joika meg (!), Jan Even Lian holdt en imponerende tale, og Tony Harnell ga oss en sjelden musikkopplevelse sammen med Hans Petter Vik Sæther. Solgte bilder gjorde jeg, også.
Svever fremdeles på en sky, men når jeg får landa litt skal jeg legge ut litt mer fra min første separatutstilling.
Lykkelig!
Åpninga nærmer seg!
I morra er det åpning av separatutstillinga på Grønset Skysstasjon, og jeg gleder meg enormt! Ikke sikkert jeg får sove i natt. Tony Harnell er fotograf av dette fantastiske bildet!
VERNISSAGE
Jeg er årets sommerkunstner på Grønset Skysstasjon, og jeg gleder meg helt vilt mye. Det blir en fantastisk vernissage den 28. juni hvor Tony Harnell (fra TNT) og HP skal spille, det blir tale av Jan Even Lian, bobler, matservering og noen overraskelser – uæææææh!!!
Meld deg på vernissage (se arrangement på Facebook), bestill bord, enten i Fjøsrestauranten eller Kjellercafeén og gled deg til en superfin junikveld!
Malerier ferdig fernissert.
Enn å få stille ut på dette vakre stedet?!! (Bilde lånt av Grønset Skysstasjon)
HP har fått jobben med innramming. Det er ca 30-35 stk, så han har nok å gjøre innimellom spillejobber og låtsnekring.
High and Apple sweet
En av mine favorittmusikere (bortsett fra kjæresten, øffkårs!) er Øyvind Holm, og han skriver musikk jeg lett blir inspirert av. Tittelen på bildet har jeg egenhendig og uten blygsel tatt fra en av hans fantastiske låter.
Akryl på papir, størrelse 40cm x 30cm.
Tre søte små
Hadde noen små lerret på 25 x 25cm som jeg sulla litt med innimellom noen større greier. Har sikkert holdt på et drøyt halvår; malt, malt over, studert, malt litt igjen, snudd opp ned, og plutselig! Så var de ferdige. De funker hver for seg men er ekstra fine sammen.
Sing it loud so i Can hear you/ make it easy to be near you
Titler er henta fra Beatles-låta ‘I Will’ som gjør meg soft hver gang jeg hører den. Maleriene er beslekta, men ikke tvillinger.
Akryl på lerret, størrelse 100cm x 100cm.
Hjertebarn
Sommervalsen går
Det er sommer! Vel, trøndersommer, som betyr at det er kjempefint malevær! Det regner og er like kaldt som det var i januar, og når sola en sjelden gang titter fram, blåser det orkan i kastene. Jaja, jeg får jobba en del, ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Malt på 9
6 mm mdf, 120 x 120 cm.
One of these days
Du vet når du hører ny musikk som treffer deg et eller annet sted i kroppen – magen, hjertet, milten – og den ikke slipper taket, men flyter rundt på innsida og utvider sjela di? Øyvind Holm har lagd ei sånn låt, og jeg bare måtte male det jeg hørte og følte. One Of These Days finner du der du bruker å høre musikk på nett. Kan anbefale alt mr. Holm har lagd, forresten.
Bildet er malt på 360 grams pH-nøytralt akrylpapir i størrelse 30 x 24 cm. Rammen G1 er produsert i norden med float glass og UV-beskyttelse, og måler 50 x 35 cm.
God jul!
Hei, verden!
Dette er et testinnlegg – nettsida ble hacka, kidnappa og trua med bank, og jeg fikk ikke tilgang, noe som resulterte i eitrandes sinne og syv sorgstadier. Nå feirer vi med nytt design og nytt alt mulig, egentlig. Ikke så galt at det ikke er godt for noe, sier gæmlisene. Jeg får se etterhvert om jeg er enig.
Bønn om nestekjærlighet
Jeg vil appellere til alle mammaer. Til alle pappaer også. Og til alle med et snev av omsorg i kroppen. Eller til deg med rettferdighetssans. Til ungdom som bryr seg, og til de som synes det er nok nå, nok for lenge siden. Nå må vi stoppe denne galskapen. Jeg er villig til å be på mine knær hvis det hjelper, hvis det kan få folk til å våkne, reagere og protestere.
I de siste ukene har jeg vært vitne til ting jeg ikke trodde kunne skje i Norge; Menneskejakt, nattlig terror, og brudd på alle de konvensjonene du kan tenke deg. Jeg snakker ikke om avisoverskrifter, kommentarfelt og diskusjoner på Dagsnytt 18. Jeg snakker ikke hypotetisk eller teoretisk, om de andre. Dette foregår i mitt nærmiljø, med mennesker jeg er glad i. Jeg skulle ønske jeg slapp å forholde meg til det, det er vondt og sårt og skamfullt at mitt land behandler mennesker så ubarmhjertig, men jeg lever i dette. Dag ut og dag inn. Hjertet mitt blør, jeg skriker i sinne og føler på en maktesløshet jeg aldri har opplevd før. Det er likevel ikke meg det er synd på.
Det er guttene mine jeg er redd for. De afghanske guttene som ikke lenger sover om natta i frykt for at politiet skal banke på døra og deportere de til Afghanistan. Gutter som kaller meg mamma fordi de verker av savn etter sin egen familie. Gutter vi vet trenger beskyttelse, men som ikke blir trodd av de som bestemmer. Gutter som heller vil ta livet av seg enn å bli sendt tilbake.
Noen stikker av, rømmer til et annet land i Europa i håp om at det er mulig å få en human behandling der, eller går under jorden, papirløse. Et beinhardt liv som dreper trua på alt det som er godt.
Andre blir på mottaket, stålsetter seg for enda en natt, og tviholder på håpet om en rettferdig behandling. Jeg vet ikke hva som er best, hva de bør gjøre, jeg har aldri vært tvunget til å ta et sånt valg. Jeg er trygg, har aldri vært nødt til å flykte, jeg har ikke opplevd krig, gått til fots gjennom Europa, søkt asyl i et land som sier de ikke vil ha sånne som meg. Jeg kan bare håpe at det valget de tar er det minst farlige. At det går bra. At de overlever.
Jeg har sett altfor mye urett de siste dagene, lest for mange stupide avslag på opphold, hørt for mange grusomme fortellinger. Jeg har trøstet, tørket tårer, omfavna, beroliget, prøvd å forklare at det er mange som ikke er enig med innvandringsministeren, men jeg kan ikke gi de det de egentlig trenger; trygghet og en framtid.
Guttene som kom til Norge, kom til oss med håp og drømmer og glede og sang og dans og herregud – alt vi mister hvis disse guttene må dra! Når skal vi forstå, at hver gang en av disse guttene blir satt på et fly tilbake til Afghanistan så er det vi som mister noe? Det er vi som folk og nasjon som blir fattigere, vi mister anstendighet og medmenneskelighet og vi går mot en sjelelig fimbulvinter hvis dette fortsetter.
Vær så snill, ikke la dette fortsette. Jeg ber på mine knær, stopp dette nå.
Jeg elsker bringebær!
Mye på grunn av smaken selvfølgelig, men først og fremst fordi de er så snille å gro i hagen min.
Når kroppen aldeles ikke vil på fjelltur for å plukke multer eller bære hjem litervis med blåbær, kan jeg for en gang skyld bokstavelig talt være på bærtur. I egen hage. Med krakk. Og det fine er at bringebæra har dukket opp fordi jeg ikke greier særlig mye hagearbeid. Så kom det altså noe godt ut av sykdommen.
Bringebær er ikke noe man røsker til seg og plukker i hui og hast, de må nennsomt lirkes av busken og forsiktig legges i koppen (ja, jeg plukker en kopp av gangen, mer orker hverken hode eller kropp) så dette er me-vennlige bær, som bestilt for en hverdag i slow motion.
Disse stundene i bringebærkrattet gir meg en følelse av normalitet, jeg bidrar, og jeg fyller fryseren.
Sønnen min syntes jeg var en smule skrullete der jeg satt og mumla «så rik jeg er, nå lever jeg», men det sier vel bare litt om hvor stor lengselen er etter å fylle dagen med innhold og mening.
Takk til bringebæra – fjellets gull skal de andre få ta seg av, jeg hyller hagens røde rubiner.