Jeg vil appellere til alle mammaer. Til alle pappaer også. Og til alle med et snev av omsorg i kroppen. Eller til deg med rettferdighetssans. Til ungdom som bryr seg, og til de som synes det er nok nå, nok for lenge siden. Nå må vi stoppe denne galskapen. Jeg er villig til å be på mine knær hvis det hjelper, hvis det kan få folk til å våkne, reagere og protestere.
I de siste ukene har jeg vært vitne til ting jeg ikke trodde kunne skje i Norge; Menneskejakt, nattlig terror, og brudd på alle de konvensjonene du kan tenke deg. Jeg snakker ikke om avisoverskrifter, kommentarfelt og diskusjoner på Dagsnytt 18. Jeg snakker ikke hypotetisk eller teoretisk, om de andre. Dette foregår i mitt nærmiljø, med mennesker jeg er glad i. Jeg skulle ønske jeg slapp å forholde meg til det, det er vondt og sårt og skamfullt at mitt land behandler mennesker så ubarmhjertig, men jeg lever i dette. Dag ut og dag inn. Hjertet mitt blør, jeg skriker i sinne og føler på en maktesløshet jeg aldri har opplevd før. Det er likevel ikke meg det er synd på.
Det er guttene mine jeg er redd for. De afghanske guttene som ikke lenger sover om natta i frykt for at politiet skal banke på døra og deportere de til Afghanistan. Gutter som kaller meg mamma fordi de verker av savn etter sin egen familie. Gutter vi vet trenger beskyttelse, men som ikke blir trodd av de som bestemmer. Gutter som heller vil ta livet av seg enn å bli sendt tilbake.
Noen stikker av, rømmer til et annet land i Europa i håp om at det er mulig å få en human behandling der, eller går under jorden, papirløse. Et beinhardt liv som dreper trua på alt det som er godt.
Andre blir på mottaket, stålsetter seg for enda en natt, og tviholder på håpet om en rettferdig behandling. Jeg vet ikke hva som er best, hva de bør gjøre, jeg har aldri vært tvunget til å ta et sånt valg. Jeg er trygg, har aldri vært nødt til å flykte, jeg har ikke opplevd krig, gått til fots gjennom Europa, søkt asyl i et land som sier de ikke vil ha sånne som meg. Jeg kan bare håpe at det valget de tar er det minst farlige. At det går bra. At de overlever.
Jeg har sett altfor mye urett de siste dagene, lest for mange stupide avslag på opphold, hørt for mange grusomme fortellinger. Jeg har trøstet, tørket tårer, omfavna, beroliget, prøvd å forklare at det er mange som ikke er enig med innvandringsministeren, men jeg kan ikke gi de det de egentlig trenger; trygghet og en framtid.
Guttene som kom til Norge, kom til oss med håp og drømmer og glede og sang og dans og herregud – alt vi mister hvis disse guttene må dra! Når skal vi forstå, at hver gang en av disse guttene blir satt på et fly tilbake til Afghanistan så er det vi som mister noe? Det er vi som folk og nasjon som blir fattigere, vi mister anstendighet og medmenneskelighet og vi går mot en sjelelig fimbulvinter hvis dette fortsetter.
Vær så snill, ikke la dette fortsette. Jeg ber på mine knær, stopp dette nå.